Det Danske Boligmarked - Del V

Tidlig på høsten i 2007 stiftet Krakk!leserne bekjentskap med Thomas Borgsmidt. Dengang ga han oss sine dystre prognoser for det danske boligmarkedet. Prognoser som ser ut til å ha blitt oppfylt - og vel så det. Nedenunder vil Thomas fortelle oss om ståa pr. idag. De tidligere artiklene i serien finner du her:

Det danske boligmarkedet - Boligkrakkets anatomi 301007
Det danske boligmarkedet - del IV 051007
Det danske boligmarkedet del III 260907
Det danske boligmarkedet - del II 120907
Det danske boligmarkedet - del I 110907

Det Danske Boligmarked - Del V

For mere end 2 år siden spåede jeg et sammenbrud på det Danske boligmarked – det tør siges, at jeg fik ret – desværre.

Hvordan er det så gået?
Lad os se på priser og handler.
Priserne i Hovedstaden er faldet med noget, der ligner 20 % siden da.
Handlerne er tilsvarende drønet ned hvor 2008/09 er de værste 12 måneder i statistikkens historie.

Figur 1 - priser


Figur 2 - handler


Der har været en del skriverier om at ”Finanskrisen” kom til landet ganske uvarslet og overraskende. Det er jo rent vrøvl.
Ser man på grafen over renten, så var renten allerede begyndt at stige inden! Faktisk nåede den et toppunkt, da jeg berettede jer om det.

Figur 3 - renten


Som sådan var prisniveauet ganske uholdbart: Renten var steget så meget, at rente gange pris var kommet udenfor rækkevidde – medmindre man havde en spekulationsgevinst i ryggen. Dvs. der var ikke nogen, der havde råd til at købe første ejendom på selv en god indtægt.

Det forhold knækkede Roskilde Bank A/S. Banken havde ukritisk udlånt penge til spekulanter, der dels byggede alt for dyrt på steder folk ikke havde lyst til at bo.
Dels havde man belånt ejendomme blandt spekulanter, der åbentlyst byttede ejendomme til stadig højere priser: ”Hvis du vil købe mit skur for 20 mio. kr., så køber jeg dit skur for 20 mio. kr. – så låner vi pengene i banken.”
Nu er der så det ubehagelige ved sådanne lån – de skulle jo gerne betales tilbage. Det kunne man naturligvis ikke, bla. fordi aktierne begyndte så småt at falde i kurs – hvad havde man lånt pengene til ellers ? Da renten så også steg, tja, så kunne man ikke betale renten.
Det forårsagede Bankpakke 1, hvor staten gik ind og garanterede indlånernes penge – og de andre banker måtte så betale tabet. Det affødte en stor surhed hos bankerne – Direktør Peter Straarup (Danske Bank) var ude og belære Roskilde Bank om, at de havde været meget dårlige bankfolk. Komikken blev ustyrlig, da det mindre end en måned senere viste sig, at Stein Bagger med sit IT-factory havde franarret Danske Bank ca. 1/3 mia. kr. Det var slemt nok endda; men så gik Lehmann Brothers ned med deres subprimeobligationer – hvor tabet var så stort at forsikringen ikke kunne dække – ja, ikke før den amerikanske stat garanterede.
Med de beløb Danske Bank havde i klemme i subprime – og i en elendig irsk bank, som var købt mere end alt for dyrt – så var der – ikke overraskende – ikke andre banker, der havde den store lyst til at låne Danske Bank penge. Nu måtte Straarup – askegrå i ansigtet - tigge Staten om hjælp. Det blev så Bankpakke 2.

Konsekvensen for boligmarkedet var, at nu kunne man lige pludselig IKKE låne penge til at finansiere et huskøb.

Dernæst raslede aktiekurserne ned, så mange af de lån, der var givet med sikkerhed i aktier, de var ikke særlig sikre mere. Det var så situationen i efteråret 2008 – den blev så heller ikke bedre af, at udlandet begyndte i stor stil at sælge Danske realkreditobligationer tilbage – alene på én dag i oktober 2008 måtte Nationalbanken købe for 15 mia. kr – uden, at der skete det fjerneste med valutakursen. Nu blev Nationalbankdirektøren også grå i ansigtet (det er sådan en nobel farve).

For at gøre situationen værre skulle alle de variable obligationer refinansieres inden årets udgang. Nu var gode dyr rådne!
Man måtte lave en Pensionspakke: Pensionskasserne tabte dagligen massivt på deres aktier, og hvis de skulle have penge til at købe realkreditobligationer, så kunne de ikke sælge ud af deres beholdning af fast forrentede obligationer – de ville nemlig give yderligere tab, hvis man skulle sælge for 100 mia. kr. af dem i løbet af en uge. De tyske statsobligationer man havde blev solgt. Der blev skaffet likviditet ved, at Statsministeren fløj over og snakkede med sin gode ven George – om man dog ikke kunne låne – bare en 15 mia. dollars, bare til efter jul! Stakkels Statsminister! Hans bukseknæ var godt slidt.

Bankerne kunne så låne billige penge i Nationalbanken til at købe realkreditobligationer for – realkredit institutterne lå ved årsskiftet 2008/09 med op til 1/3 af deres udstedte obligationer i egenbeholdningen – formentlig belånt af Nationalbanken.
Alt dette finansierede Nationalbanken med en massiv udstedelse af statsobligationer – kun den omstændighed, at andre staters obligationer var endnu ringere (og at Danmark ikke har nogen udlandsgæld af betydning) gjorde, at man kunne finde købere.

Det er den væsentlige internationale situation: Før ”Finanskrisen” optog bankerne selv lån i udlandet, nu er det staten, der optager lån – og låner videre til bankerne.

For boligmarkedet betød det, at da renten var høj, havde ingen råd til at købe huse og ejerlejligheder – da renten blev presset ned, så kunne folk ikke låne.
Det betød jo naturligvis, at priserne raslede ned.

Dette prissammenbrud betød at sælgerne ikke kan sælge!
Har man købt til 3 mio.kr. – og selvfølgeligt har lånt alle pengene (og taget et lille let forbrugslån oveni) – så betaler man dels ikke afdrag; men kun en rente på 2% eller 40.000 kr/år efter skat. Sælger man igen, får man kun 2 mio. kr. for ejerlejligheden.
Det betyder, at man nu skylder 1 mio. kr. væk – og har ikke noget sted at bo.
Ikke nok med, at man skylder 1 mio. kr.; men renten er nu 8% - eller 50.000 kr/år efter skat, altså mere end hvis man var blevet boende og ikke havde solgt! Men det bliver værre endnu; sådan et lån skal afdrages over 10 år! Det vil sige: 100.000 kr/år ekstra – efter skat, fordi afdrag skal betales med rigtige beskattede penge. Altså det er i almindelighed 2-3 gange dyrere at sælge (med tab) end det er at blive boende.
Et salg i dag vil totalt ruinere en boligejer, der har købt efter 2004.

Dette er den såkaldte Kærlund-effekt, som rammer insolvente.
Der udbydes så at sige ikke ejerlejligheder i København på mellem 60 og 75 kvm i dag.

Det har nu ikke betydet det store for tilflytterne: Der er et rimeligt velfungerende almen nyttigt boligbyggeri (der også har bygget alt for meget) og de lejligheder, som spekulanterne ikke kan sælge, bliver lejet ud.
Det er derimod alvorligt for de insolvente ejere! Befolkningstilvæksten i København består udelukkende af nyfødte! Forældrene kan ikke flytte ud til forstæderne, som ellers er mønstret. Børneinstitutionerne i omegnen bliver nedlagt og de Københavnske er overfyldte.

Nu får vi se om handlerne kommer i gang med en rente på 1,8% - jeg tvivler!

a)Forskellen mellem den lange og den korte rente er på 3½%. Det betyder, at alle regner med en renteforhøjelse. Det tænker køberne ikke over; men bankerne – og kreditforeningerne – kunne i dag ikke finde på at låne penge ud, medmindre man er mere end sikker på, at lånerne kan betale den høje rente.
b)Banker og kreditforeninger har haft massive tab på udlånet til spekulanterne! De tab skal dækkes – og der er kun lånerne til det. Specielt realkreditforeningerne har den mulighed at vælte tabene over på lånerne ved at forhøje ”administrationsbidraget”.
c)Arbejdsløsheden er hastigt stigende, så ikke alene dem, der bliver arbejdsløse kommer i knibe; men andre, der frygter for deres job, de køber altså ikke hus i den situation!

Hvordan kommer vi ud af denne uheldige situation?

Det enkle svar er: Det gør vi skam heller ikke!

Stiger renten – om det skyldes inflation eller bare at investorerne vil have lidt penge tilbage – så forvandles de insolvente lånere hurtigt til illikvide. Der er ikke nogen, der betaler af. Realkreditudlånet er forsat steget – det lidt, der bliver handlet, er købt for lånte penge (ja folk dør også i Danmark); men værre er, at de variabelt forrentede lån, der i ”gamle dage” (for 2 år siden) udgjorde 40% af udlånet, er nu oppe på 2/3. Der er folk, der tror, at de kan nå at skifte de variable lån ud med fast forrentede inden de fast forrentede også stiger! Det er lidt som at prøve, at nå en bus, der er startet.

Falder renten yderligere – om det skyldes deflation eller ej, så forbliver restgælden over prisen: Renten er faldet til inflationen! Realrenten er 0%. Kommer der deflation, så stiger arbejdsløsheden og dermed de samlede lønindkomster. En anden faktor er, at pensionskassernes formue: Den kan ikke dække de forpligtigelser, man har indgået overfor pensionssparerne, når ”værdi”papirerne ikke betaler nogen rente – for slet ikke at tale om afdrag!

Thomas Borgsmidt

Grønne skudd - i outer space

Med en løsning på alle problemer...

Vi har hørt det i månedsvis: Ben Bernanke reddet verden fra den store depresjonen. At han ikke så hverken bolig- eller finanskrisen komme, og selv faktisk var med å berede grunnen for krisene - er det de færreste som er klar over, og enda færre som husker.

Kjenner man ikke årsakene, skal man ha bra flaks hvis man løser problemene!

De grønne skuddene spirer overalt; fra USA med sine 10 prosent ledighet til Kina med galopperende kredittvekst - til tross for folketomme gigantvarehus og tomme luksusbydeler. For ikke å glemme kilometervis med skip i opplag i Singapore.

Resultatet av Option ARMs vil så smått begynne å tikke inn mot slutten av året. Uten at noen lar seg bekymre av dette. I hvert fall ikke MSM.

I dag kom den månedlige sysselsettingsrapporten fra BLS, og interessen var som vanlig stor – og - omvendt proporsjonal med forståelsen av feltet. Her på Krakk! er vi så glade i statistikk fra BLS at vi har omtalt dem en rekke ganger:

Og vi som elsket Amerika 090508
2008 - A Crash Odyssey: Part One – Tallmagi til besvær 050108
De gærne har det godt 061207
Bullshit! 041107

Heldigvis har vi nettet og bloggere av Mish sin kaliber. I artikkelen
Jobs Contract 24th Straight Month; Unemployment Stays At 10,0%. viser han at alt ikke er like rosenrødt over there.

So much for ideas that the string of job losses would end this month. And with a massive revision to the Birth/Death model coming up, it might be another 2 months before we see it happen.
I would like to point out upfront what a joke the announced unemployment rate is. According to Bernanke himself, it should take 100,000 jobs a month to keep up with the birth rate and immigration. Instead the civilian labor force dropped by 661,000 and those not in the labor force dropped by a whopping 843,00 workers.
There are now a whopping 2.5 million people without a job but want one, yet are not counted as unemployed.
So yes, the "official unemployment rate" can hold its own or even drop with this kind of nonsense, but the announced unchanged unemployment rate holding steady at 10% is a brutal distortion of reality at best.
-----
Highlights
• 85,000 jobs were lost in total vs. 11,000 jobs last month.
• 53,000 construction jobs were lost vs. 27,000 last month.
• 27,000 manufacturing jobs were lost vs. 41,000 last month.
• 04,000 service providing jobs were lost vs. 58,000 added last month.
• 10,000 retail trade jobs were lost vs. 15,000 last month.
• 50,000 professional and business services jobs were added vs. 86,000 added last month.
• 35,000 education and health services jobs were added vs. 40,000 added last month.
• 25,000 leisure and hospitality jobs were lost vs. 11,000 last month.
• 21,000 government jobs were lost vs. 0 lost last month.

A total of 81,000 goods producing jobs were lost (higher paying jobs). Professional services contributed to to the plus side.
------
Birth/Death Model Revisions

After the typical in January in which the Birth/Death Model revisions bore some semblance of reality, the Birth/Death numbers remain in deep outer space.
At this point in the cycle birth death numbers should have been massively contracting for months. The BLS is going to keep adding jobs through the entire recession in a complete display of incompetence.
Please note that one cannot subtract or add birth death revisions to the reported totals and get a meaningful answer. One set of numbers is seasonally adjusted the other is not. In the black box the BLS combines the two coming out with a total. The Birth Death numbers influence the overall totals but the math is not as simple as it appears and the effect is nowhere near as big as it might logically appear at first glance.

-----
Grim Statistics

The official unemployment rate is 10.0%. However, if you start counting all the people that want a job but gave up, all the people with part-time jobs that want a full-time job, all the people who dropped off the unemployment rolls because their unemployment benefits ran out, etc., you get a closer picture of what the unemployment rate is. That number is in the last row labeled U-6.
It reflects how unemployment feels to the average Joe on the street. U-6 is 17.3%. Both U-6 and U-3 (the so called "official" unemployment number) are poised to rise further although most likely at a slower pace than earlier this year.
Looking ahead, there is no driver for jobs and states in forced cutback mode are making matters far worse.
--------

Alle tror at børsen når stratosfæriske nivåer i løpet av kort tid: aksjemarkedet ser jo framover, må vite, og selv om inntjeningen ikke er all verdens nå, vil den bli det neste år. Det de fleste glemmer er at myndighetene har oppfattet hele finanskrisen som en forventningskrise, og slett ikke ser det dypereliggende problemet.

Og hva er så det dette?

Opprinnelig var problemet gjeldskrise og overbelåning i privat sektor.

Nu går alt så meget bedre - og vi risikerer en enda større gjeldskrise i privat sektor - i hvert fall for husholdningene, men nå også for hele nasjoner.

En ting kan man i hvert fall glemme: USA som motor i verdensøkonomien de neste årene. Gjeldsgraden er så høy - og arbeidsledigheten så betydelig at det vil ta årevis å komme opp til aktivitetsnivået før krisen.

Vi får satse på Kina - at de greier å håndtere sine egne gjeldsproblemer og samtidig øke sitt interne marked.

For det er de som etterspør råvarene våre.

Hvis ikke får vi satse på etterspørsel fra små grønne menn.

Nvh
Dr. Shtokman

UNCUT: Statsministerens nyttårstale

Stoltenberg med originalmanuskript og sensor


Også i år greide Krakk! scoopet med å få tak i nyttårstalen til ”Den Nye Landsfaderen” – før Schjøtt Pedersen og Flåthen fikk lagt sine klamme hender på dokumentet (fjorårets tale finner du i De udugeliges Diktatur II).

De utelatte/sensurerte avsnittene er kursivert og satt i klammer:

Kjære alle (mine undersåtter) sammen

Kornlagrene er blant de første offentlige bygninger vi kjenner fra de tidligste sivilisasjoner. De inneholdt nødhjelp for de årene avlingene slo feil. Vi husker fortellingen om Josef som rådet faraoen i Egypt til å spare på kornet fordi det etter syv fete år ville komme syv magre. Det er eldgammel lærdom at vi bør spare i gode tider for å ha til dårligere tider.
(Det er derfor vi har latt være å vedlikeholde veier, bruer, jernbane, vann- og kloakk, skoler osv i årtier. Vi har heller prioritert å ha verdens høyeste andel på trygd/offentlig sektor.)

Det siste året har verden opplevd det kraftigste økonomiske uværet siden 1930-tallet.

Den internasjonale stormen har også rammet Norge. Vi har en liten, åpen økonomi der halvparten av det vi lager, blir solgt til utlandet. Når markedet forsvinner der ute, rammes vi her hjemme. Folk som produserer bildeler, smelter aluminium eller bygger båter, har mistet jobben fordi utlendinger ikke kjøper det de lager.
Å miste jobben er først og fremst tøft for den som blir stående uten arbeid. Men arbeidsledighet går også utover fellesskapet. Når det er færre som skaper, blir det mindre å dele. Under krisen har vi brukt mye ekstra penger på å holde hjulene i gang. Vi kunne bruke mye i dårlige tider fordi vi har holdt igjen i gode tider. Slik kan vi si at vi følger det rådet Josef ga faraoen, om enn på en litt annen måte enn i det gamle Egypt. Egypterne bygget kornlagre. Vi bygget pensjonsfondet (på sandgrunn.
Fondet er riktignok ikke stort nok til å ta av for eldrebølgen, ukontrollert uføretrygding og de flotte førtidspenjonene jeg har innført for mine klienter.
Egentlig kan det ikke engang ta av for etterslepet i vedlikehold av infrastruktur og eldreboomens konsekvenser på helsevesenet fordi vi har plassert en stor andel i usikre amerikanske papirer. For ikke å snakke om de greske, men vi gjør en helhjertet innsats for å skjule sannheten ved blåse luft i boblene igjen.)

Historien inneholder mange eksempler på hvor galt det kan gå når man i gode tider glemmer at tidene alltid snur. Fra 1500-tallet (ranet) innførte Spania store mengder gull fra Amerika. (I likhet med oss var de helt prisgitt råvarer, men hadde liten produksjon av ferdigvarer.) Rikdommen ble brukt til å kjøpe luksusvarer til overklassen, til skattefritak for adelen og til å føre kriger. Arbeid ble sett ned på. (Dette er helt i tråd med vår egen politikk.)

Derimot arbeidet de hardt i land som England, der de produserte tøy og andre varer som de solgte til Spania. Dette førte til at engelskmennene snart lå langt foran spanjolene i velstand og utvikling. I Spania var det for sent da en kongelig rådgiver endelig innså misforholdet mellom den store gullbeholdningen og den lave produksjonen og oppdaget at: ”Arbeid er rikdom.” (Dette har jeg nylig lest, og kom som en gedigen overraskelse.)

I 1946 sa Norges finansminister Erik Brofoss det slik: “Vi må fri oss fra forestillingen om pengene som grunnlag for levestandard og velstand. La oss alltid ha for øye at vi lever av hverandres arbeid, og jeg understreker hverandres arbeid, ikke andres.” Her ligger også svaret på et av de spørsmålene jeg oftest blir stilt: “Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?” Svaret er at vi skal leve av hverandres arbeid. Som vi (ville ha gjort i dag, var det ikke for oljen) gjør også i dag. Verdien av det norske folks arbeidskraft og kunnskap (ville ha vært) er mange ganger større enn verdien av oljeformuen (hvis vi ikke hadde hatt 2/3-deler av befolkningen på trygd/stuet inn i offentlig sektor). For å si det enkelt: Hvis det utenkelige skulle skje at vi alle satte oss ned, sluttet å arbeide og bare levde av pensjonsfondet, ville hele formuen være borte på litt over ett år. Det er arbeidet som er grunnlaget for vår velferd. Derfor må vi hele tiden sikre at flest mulig er i arbeid. (Det er derfor jeg har sørget for de gunstige afp-ordningene.)

Gjennom å bygge broer tilbake til arbeidslivet for dem som er uføre, men som har et ønske om å bidra. Ved å la de mange friske og oppegående eldre kombinere arbeid og pensjon. Ved at de som er nye i landet kan lære norsk, slik at de lettere kommer i jobb. (Dette siste blir imidlertid ikke lett, da de fleste er analfabeter eller er uten noen form for relevant utdannelse og minstelønnene i landet er så høye at de fleste ufaglærte jobbene er rasjonalisert bort.) Og ikke minst ved at vi makter å få ned sykefraværet (som er høyest i verden tross verdens beste helsesystem og verdens høyeste andel uføretrygdede).

Ingen arbeidstakere skal frykte for å bli syke. Sykelønn er en rettighet vi har kjempet fram, og en rettighet vi skal verne om (slik at skofterne og unnalurerne opprettholder en levestandard som er minst på høyde med de pliktoppfyllende. Dermed sørger vi for å bli gjenvalgt og jeg slipper nedverdigelsen i å stå skolerett ovenfor LO-lederen igjen). Men vi må gjøre det vi kan for at færrest mulig skal trenge å bruke disse ordningene. Først og fremst av hensyn til dem som er syke. Vi skal forsvare sykelønnsordningen, ikke det høye sykefraværet. Vi vil ha et arbeidsliv med plass for alle og et arbeidsmiljø som tar vare på den enkelte. Arbeidsgivere som bryr seg om sine medarbeidere er vårt viktigste virkemiddel mot sykefravær. (Det er derfor fraværet er klart høyest i kommunesektoren.) Vi vet at vi skal leve av hverandres arbeid i framtiden, men vi vet lite om hva vi skal arbeide med (rent bortsett fra at det helst bør være i offentlig sektor, ispedd noe trygd og boligsalg).

Før jul var verdens ledere samlet i København for å forhandle fram en ny og forpliktende klimaavtale. Vi kom ikke i mål. Men vi tok et viktig første skritt. (Ingen i vår delegasjon tok buss eller tog, og selv tok jeg privatfly til tross for 17 daglige avganger til København og en relativt beskjeden timeplan. På kjøretøyet skal storfolk kjennes.)

Vi ble enige om det grunnleggende målet om å hindre at temperaturen øker med mer enn to grader. Vi ble enige om at vi må videre fra Kyotoavtalen, som bare omfatter noen industriland. Nå er alle de store utslippslandene med. Vi ble enige om hvordan vi skal kontrollere at klimatiltak blir gjennomført som avtalt. Og viktigst: vi ble enige om at verdens rike land skal være med og betale for klimatiltak i utviklingsland.

(Den rødgrønne regjeringen er meget opptatt av klimaet. Det er derfor Kristin gikk ut med oppfordringen shop så det svir! for et års tid siden. Selv ga jeg uttrykk for mine innerste tanker i Aftenposten 231209):

Forgjengeren Kjell Magne Bondevik manet til moderasjon i julehandelen. Statsminister Stoltenberg gjør det ikke, selv om han nettopp er kommet tilbake fra den store klimakonferansen om klodens fremtid,
-Er ikke nordmenn noen miljøbevisste miljøsvin?
-(statsministeren) Nei, det synes jeg blir en urimelig fremstilling. Mitt inntrykk er at nordmenn er opptatt av å leve miljøvennlig.
------
-Så den enorme julehandelen er ikke noe problem?
-(statsministeren) Jeg har ikke lyst til å gi folk noen råd om hva de skal handle. Det overlater jeg til andre. Min jobb er å sørge for at vi i felleskap fører en god miljøpolitikk og at vi gjør det vi kan for at folk har trygge jobber og inntekter. Et eksempel er frakt av fisk til Kina for å få den foredlet, og frakt tilbake til Norge igjen for salg.

-Men er ikke den norske fråtsingen et klimaproblem?
-(statsministeren) I fjor gikk våre utslipp av klimagasser ned, og jeg antar at de gjør det også i 2009, Vi må bryte ut av den gamle sammenhengen mellom forbruk og utslipp. Mange i-land er i ferd med å lykkes med det (fordi industrien flyttes til Kina).

-----

Vi har en historie med engasjement og vilje til innsats som gjør at vi i noen saker har en større rolle i verden enn det størrelsen på folketallet skulle tilsi. Vi forvalter en arv – fra Nansens (og Quislings) engasjement for flyktninger til Gro Harlem Brundtlands internasjonale lederskap i miljøspørsmål. Det gir oss et ansvar, for å ta ansvar (bare jeg selv slipper å møte den gemene hop på rutefly). Derfor skal vi fortsette kampen mot fattigdom. Derfor er vi til stede med soldater og sivile for å bidra til trygghet og gjenoppbygging i Afghanistan og Tsjad ( – i hvert fall fram til mai). Og derfor skal vi anstrenge oss hver dag for å løse klimaproblemet (– riktignok uten å redusere forbruket her til lands). Dette er felles problemer vi må løse, i fellesskap, (og de fattigste må betale prisen). Vi skal løse dem med hverandres kunnskap og hverandres arbeid (men jeg vil helst ha æren selv, slik at jeg kan få en internasjonal toppstilling uten skatt, og med bedre betaling enn Jagland!)
--------------

Godt nytt år!

Dr. Shtokman

Mens vi venter på Buffett: "Krakknissens siste håp" eller "Den som ler sist, ler best"

Bagdad-Bob i kjent positur

Verden går framover. Obama mottar Nobels Fredspris i Oslo og kvitterer med å sende nye titusener inn i Afganistan. Jagland tørker en tåre fra øyenkroken etter sine femten warholske minutter hvori opptatt hans sagnomsuste oppvisning i Utøya-engelsk. Her mangler dog en og annen framstående politiker, men hva gjør vel det når disse er er erstattet med næringslivstopper, med plasser tildels sponset av skattebetalerne. Sannelig ser vi ikke selveste Rune Bjerke. Vel fortjent skulle vi tro; for slike evner til å sette bankens - og dermed landets - økonomi i fare vokser ikke på trær. Dessuten er han jo så god til å sende SMS.

Da er det deilig å være norsk - i Norge.

Det er alltid enklere å velge en kortsiktig og populær løsning framfor en permanent og god. Å skyve problemene foran seg til de er nærmest uløselige - er i sannhet politikernes fremste varemerke nåtildags, hvor de lange linjene er erstattet med øyeblikkelig behovstilfredsstillelse fordi befolkningen ikke lenger har ansvaret for eget ve og vel: Staten ordner opp! En befolkning tvangsforet til dyskalkuli av lillaskjerf/fotformskokledte horder, under mantraene "nei til matte!" og "alle er like flinke!".

Da virker selv den mest elementære prosentregning som gammelgresk.

For ikke å snakke om statisikk...

Krakknissenes egen statistiker, kjent under pseudonymet "K. Nisse", ønsker, politisk korrekt nok dialog med alle grupper; og har da også utarbeidet grafer for å tilfredsstille de fleste, uansett intellektuelt nivå, mental status eller livsfilosofi.

Mvh
Dr. Shtokman

Krakknissens siste håp eller "Den som ler sist, ler best"
Krakk! åpnet for et norsk publikum 15. mai 2007. Da hadde boligprisene i USA falt men minimalt: 2.6% siden toppen tidlig i 2006 [1]. Varselstemmene var imidlertid mange: Peter Schiff, Robert Schiller, Eric Janszen, Nassim Nicholas Taleb, Nouriel Roubini. Siden da har boligprisene falt 41% fra toppen i USA. Den globale boligboblens spektakulære sprekk har kommet samtidig - og vært vesentlig bidragende til - en dyptgripende global finanskrise. Passende nok var det første bildet på Krakk! "Bagdad Bob" som sier "There will be no house price crashes!". Mange ventet en dyp, dyp resesjon med en deflasjons-dynamikk på samme måte som 30-tallets store depresjon. De smarteste hadde imidlertid forutsett at myndighetene ville gå langt for å holde gjelds- og boligboblen oppe. Med basis i Norges Banks grundige historiske arbeid[2] og en del åpne kilder [3-8], kan vi presentere boligboblens historie i forskjellige utgaver.

Først, boligprisene i utgaven beregnet på Ola Dunk:


Her er alt i sin skjønneste orden. Grunnet våre herskeres uendelige visdom og moderne finansteknologi har boligprisene gjort oss alle rike. Det har vært et minimalt tilbakeslag grunnet noe støy der borte i Amerika. Men nå har de fått en ny sjef der borte som heter Sankt Obama som kan gjøre vann til vin og boliglån til penger, vinne to uvinnelige kriger med snille virkemidler. Jens og Siv og Kristin er også satt på saken og de deler ut penger fordi alle fortjener det, men spesielt bankene, så nå er boligfesten i gang igjen.

Så boligprisene for den som har et minimum av økonomisk kunnskap


Her er det justert for konsumprisindeks. Her er ikke lenger bolig en kilde til uendelig rikdom. Men den presumptivt sofistikerte vil se at boligprisene i Norge har ligget rundt 5000 2009-kroner per kvadratmeter gjennom store deler av 18- og 19-hundre tallet, med en liten boble rett før århundreskiftet. Det sees tydeligst i Oslo (ikke vist på grafen), da man ser en boligboble av store dimensjoner med et spektakulært krakk hvor boligprisene ikke tok seg inn igjen på over 100 år - det såkalte Christiania-krakket. Så har man fått en mega-boble fra 90-tallet og ut. Tross nominell boligpris-stigning siste året, er boligprisene et godt stykke unna toppen.

En annen variant får man ved å se på lønninger og boligpriser. Her strekker statistikken seg ikke lenger enn tilbake til 1930 og er ikke nødvendigvis komplett.

Men likevel - ta en titt!

Siden tidlig 90-tall har bolig blitt dyrere, dyrere og dyrere. 2008-boligen var så dyr målt i lønn at man må tilbake 60 år for å finne et dyrere boligmarked - kun få år etter andre verdenskrig!




Så boligprisene for enten den gale marginale konspirasjonsteoretiker - eller for den som vil le sist og best:


Målt i unser gull per kvadratmeter er boligprisene på vei rett ned. Gullprisen lar seg i langt mindre grad manipulere av justeringer, finansreguleringer og andre triks fra den uhellige treenighet av finansindustri, politikere og mega-korporasjoner.

Etter enhver målestokk - både i gull, konsumprisindeks og lønn - er dagens boligboble uhørt og ikke sett på generasjoner. Boligprisen er synkende når man bruker en stabil valuta som referanse, og er nesten halvert. Jeg skal ikke påta meg å peke på den flom av bortforklaringer, unnvikelser, korrupsjon, arroganse og ignoranse som ligger bak dagens boligbobles vekst og fall. For å si det enkelt: myndighetene kan gjøre alt de vil for å nominelle boligpriser oppe. Det er meget mulig de klarer det i Norge. Men å opprettholde verdien på bolig - det blir som å kjempe mot tyngdekraften. Krakknissene vil få rett - men det kommer ikke til å være så veldig hyggelig. Bankene skal reddes på ryggen til skattebetalerne og deres barn - hvor mye kan skattebetaleren egentlig bære? Norge har synkende oljeinntekter, en aldrende befolkning med store krav og alle sine verdier i bolig, og en politisk økonomi som er vridd inn på å fortsette et ikke bærekraftig status quo. Den dagen massene oppdager det vi allerede vet håper jeg du har nok Bjørn's lagret opp. God grøt, nisser!

Kildene for beregningene er gitt under [2-8]. Dette er ikke noe vitenskapelig arbeid, så noen unøyaktigheter er det vel men det store bildet er riktig. For de som trenger en tørrere fremstilling, se Grytten i Magma nr 5, 2009: Gryttens figur 2 er den samme som gitt her med boligpriser deflatert med KPI.

K Nisse

[1] Case-Shiller index
[2] Boligpriser 1819-2003
[3] Boligpriser 1985-2009
[4] Gullpriser 1968-2009
[5] Valutakurser 1960-2009
[6] Valutakurser 1819-2008
[6] KPI 1865-2009
[7] Gullpriser i GBP og USD 1819-1968
[8] Lønn 1930-2008

Change

Obamas sjarm, utseende og utvilsomme intellekt har nok fått mangt et pikehjerte til å banke fortere; mang en åreforkalket sekstiåtter til for første gang å tro på Amerika - og et samlet norsk journalistkorps til ukritisk å hylle ethvert politisk utspill fra den kanten. Bushregimet etterlot ham dog en tvilsom arv, men han viser seg dessverre som nok et gissel for storkapitalen, eller rettere: storbankene (som forøvrig var betydelige bidragsytere til presidentkampanjen hans).

I dagens Big Picture har Ritholtz snappet opp en artikkel fra Huffington Post, skrevet av Dylan Ratigan:

Ratigan finner nok ikke de helt store endringene – i hvert fall ikke på det økonomiske området, og har heller ikke den helt store tilliten til politikerne:

The American people have been taken hostage to a broken system.
It is a system that remains in place to this day.
A system where bank lobbyists have been spending
in record numbers to make sure it stays that way.
A system that corrupts the most basic principles of competition and fair play, principles upon which this country was built.
It is a system that so far has forced
the taxpayer to provide the banks with the use of $14 trillion from the Federal Reserve, much of the $7 trillion outstanding at the US Treasury and $2.3 trillion at the FDIC.
A system partially built by the very people who currently advise our President, run our Treasury Department and are charged with its reform.
And most stunningly -- it is a system that no one in our government has yet made any effort to fundamentally change.
Like health care, this is a referendum on our government's ability to function on behalf of the American people. Ask yourself how long you are willing to be held hostage? How long will you let our elected officials be the agents of those whose business it is to exploit our government and the American people at any cost?
As hostages -- was there any sum of money we wouldn't have given AIG?
Why did we pay Goldman Sachs and all the other banks 100 cents on the dollar for their contracts with AIG, using taxpayer money, while we forced GM and others to take massive payment cuts?
Why hasn't any of the bonus money paid to the CEOs that built this financial nuclear bomb been clawed back?
And more than anything else -- why does the US Congress refuse to outlaw the most anti-competitive structure known to our economy, one summed up as TOO BIG TOO FAIL?
It has become startlingly clear that we as a country, and I as a journalist, had made a grave error in affording those who built and ran those banks and insurance companies the honorable treatment of being called capitalists. When in fact the exact opposite was true, these people were more like vampires using the threat of Too Big Too Fail to hold us hostage and collect ongoing ransom from the US Government and the American taxpayer.
This was no unlucky accident. The massive spike in unemployment, the utter destruction of retirement wealth, the collapse in the value of our homes, the worst recession since the Great Depression all resulted directly from these actions.
Even with all that -- the only changes that have been made, have been made to prop up and hide the massive flaws on behalf of those who perpetuated them. Still utterly nothing has been done to disclose the flaws in this system, improve it or rebuild it.
Last fall was an awakening for me, as it was for many in our country.
And yet, our Congress has yet to open its eyes, much less do anything about it. In fact conditions have never been better for the banks or worse for the rest of us.
Why is this? Who does our Government work for? How much longer will we as Americans tolerate it? And what, if anything, can we do about it?
As we approach the anniversary of the bailouts for our banks and insurers -- and watch the multi-trillion taxpayer-funded programs at the Federal Reserve continue to support banks and subsidize their multibillion bonus pools, we must ask if our politicians represent the interests of America? Or those who would rob America of its money and its future?
As a country, we must demand that our politicians stop serving those whose business models are based on systemic theft and start serving those who seek to create value for others -- the workers, innovators and investors who have made this country great.

Her hjemme er alt naturligvis så meget bedre. Korrupsjon, korporatisme og oligarki er fullstendig ukjente begreper. Mest bemerkelsesverdige er at valget foregikk så å si uten at flere av tidens mest viktigste og mest brennbare temaer ble berørt, ypperlig regissert av en lisensfinansiert statskanal og av en ytterst servil presse som lyder det minste vink fra dens herre og mester; fordeleren av pressestøtte.

Mange norske journalister har riktignok kritisert amerikansk økonomisk politikk; men ingen har oppdaget de åpenbare paralleller til Fedrelandet; Lykkelandet der vi alle har å innrette oss etter Den Nye Landsfaderen som i sin uendelige visdom har skjenket oss de tre store inntektskildene: trygd, olje og boligsalg.

Ingen stiller de rette spørsmålene; Når finanskrisen i bunn og grunn skyldes omdefinering av bolig fra forbruksgode til spekulasjonsobjekt med dertil hørende utlånskåte banker, gallopperende boligpriser og en astronomisk gjeldsgrad - hvilke føringer får dette for norsk økonomisk politikk? Hvis en forholdsvis liten bank som Lehman Brothers utgjorde en systemfare - hva så med vår egen gigant - DnBNOR? Er det stuerent at sjefen for Norges største bank tillate seg å sende SMS til sin gode venn for å redde eget og bankens skinn? Er det riktig at Staten skal sitte med risikoen etter gullkortet, mens aksjonærene skor seg - og - ledelsen i bankene blir sittende? Hvis inflasjonsstyringen (og beregningen av inflasjonstallene for den saks skyld) var medvirkende til en verdensomspennende økonomisk krise; hvor blir så evalueringen her hjemme av? Hva gjøres med koplingen mellom Norges Bank og Oljefondet - og styringen av Oljefondet etter tidenes tap?

Statsministeren brøt med intensjonene i pensjonsforliket og oppretteholder gullpensjonene i offentlig sektor. Han delte også gladelig ut 100 milliarder i AFP - som må tas fra andre som har innbetalt pensjonsmidler og/eller framtidige skattytere - for å holde fred med LO i privat sektor; mens de som står utenfor får enda høyere pensjonsalder. På slutten av valgkampen tillot han seg å fuske med svenske ledighetstall for at de norske skal se enda bedre ut - dertil uten å fortelle at mye av forskjellen ligger i antallet på uføretrygd og andre sosiale ordninger – og at den norske staten grunnet oljepengene uhemmet kan pøse folk inn i offentlig sektor.

I tillegg har vi den tømmerhoggende næringsministeren som raust deler ut milliarder fra sin velutstyrte verktøykasse - etter å ha lest seg opp på nettsiden til det aktuelle selskapet - til ett eneste partimedlem for å tekkes fagbevegelsen - i den naive tro at han vil bidra til framtidig verdiskapning, mens sunn fornuft tilsier at rekefiskerens eneste tanke er å lempe møkka over på noen andre før det er for seint - for å sikre sin eget ostentative forbruk.

Og hvem kan vel glemme en justisminister som bruker mer energi på bløffe om kriminalstatistikk enn å løse problemene - om han i det hele tatt ser dem? Og som lager et kjemperabalder om hijab i et politi som får deler av sin legitimitet gjennom nøytral uniformering? Eller en utenriksminister som får stakkars Chamberlain til å velte seg i graven gjennom sin fanatiske dialogpolitikk? Og som dertil har sin bakgrunn fra en av våre snart 100% finansierte NGOs hvis egeninteresser manifesterer seg i den grad at de i valgkampen advarer mot enkeltpartier?

Noe Change får vi neppe her hjemme heller. Valget av “Den Nye Landsfaderen” - som tidligere lød navnet Jens Stoltenberg, og som i bunn og grunn er reaksjonens yppersteprest, setter en effektiv stopper for det. Alternativene var ikke all verdens de heller: de ble hindret av et valgtaktisk sett lobotomert Frp med en miljøpolitikk fra helvete og et Høyre mer opptatt av å være stuerent på Montebello enn å drive politikk. For ikke å glemme Sponheims mange eiendommelige krumspring.

Inntil videre lar vi sjelen finne trøst i Welhavens dikt om Sisyphos:


De lykkelige Skygger kunne vandre
i lummer Halvdag ved de tause Floder,
og kjede sig elysisk med hverandre,
og nyde om igjen de nydte Goder.

Om Sisyphos uendelige Kvaler
veed de et Sagn, som deres Ro forhøier,
mens Lundens matte Viften dem husvaler,
og Rankens Løv sig over Lethe bøier.

En Flok af Skygger hvile i det Grønne,
og andre skride døsigt over Scenen,
og høre fjernt fra Æoliden stønne,
hvergang han atter gaaer tilfjelds med Stenen.

Hvad kan han ville med sin Steen deroppe?
Vil han et Tempels Fundamenter sætte?
En Varde reise mellem Klippens Toppe
til Tegn for Fjedet paa den øde Slette? -

Den arme Sisyphos! Med Haand og Skulder
han ruller modigt Stenen i det Høie;
men ak, da styrter den med uhørt Bulder,
og just paa Toppen spotter den hans Møie.

Den arme Sisyphos! De strenge Guder
har lagt en rastløs Higen i hans Indre.
Saalænge Fjeldet over Sletten luder,
kan ingen Ro hans Jettemøie lindre.

Han har en Trøst, han kæmper ei forgjæves:
Naar Stenen styrter i den steile Bakke,
og naar den atter gjennem Uren hæves,
den knuser stedse dog en Øgles Nakke.

Dr. Shtokman

Gladmelding: Boligprisen stiger for n’te måned på rad!

Fra januar og frem til nå har boligprisene vist en eventyrlig vekst. I hvert fall om man skal ta tallene fra eiendomsmeglerforbundet for god fisk. En Dreyer som gliser fra øre til øre kan fortelle om en fantastisk prisstigning. Da er boligmarkedet på vei til å bli friskemeldt. I hvert fall slik eiendomsmeglerforbundet ser det. Da prisene sank, refset den samme Dreyer bankene for å være for påholdne med pengene sine. Kravet for å få lån lå nok langt over det eiendomsmeglerne fant komfortabelt. Likevel - i diverse fora har eiendomsmeglere kommet på banen og sagt at de ikke bryr seg om prisene stiger eller synker. De er interessert i en jevn omsetning. Det siste virker som en mer fornuftig tankegang. Aner jeg et opprør i egne rekker?

Media er på linje med eiendomsmeglerforbundet. Hver gang prisene går oppover, er dette gladmeldinger, boligmarkedet blir friskmeldt og lykken brer seg igjen over det ganske land. Prisstigning er en gladmelding. Da bør vi også juble over økende matvarepriser, økende bilpriser, håpe på at alle avgifter øker, fremme krav om skatteskjerpelser og håpe på at prisene på forbrukerelektronikk snur og går opp til gamle høyder. Det hadde vært gromt om en TV hadde kostet en halv årslønn. Tenk om gladmeldingene hadde stått i kø på denne måten! Av en eller annen merkelig grunn er det ikke slik. Det er bare når boligprisene inndrar kjøpekraften dette kvalifiserer som gladmeldinger. Når det gjelder alle andre priser, jubles det når de går ned. Dette undrer meg, med tanke på at de aller fleste tjener på at prisene faller. Likevel skal det jubles. Problemet med dette er at mulighetene for å eie en bolig hele tiden flyttes opp til de som tjener mest. Det er med andre ord med på å øke forskjellen mellom fattig og rik, og jo mer prisene øker jo mer øker denne forskjellen.

Jeg ser ingen grunn til å juble over slikt.

Å eie en bolig gir mange fordeler. Du får redusert formuesverdiene dine på ligningen, du får fradrag for gjeldsrenter - og fradraget er ikke begrenset til boligen, men gjelder også hytta, bilen, den andre bilen, båten og alt det andre du har fått lån til med verdistigningen i boligen.

Har du en utleiedel på huset av en bestemt art, har du skattefrie inntekter. Dette kunne du ikke fått til med hardt arbeid, men skyldes ene og alene at du er født på rett tidspunkt. Dvs. den gang det var mulig å komme inn på markedet med vanlig inntekt. Alternativ nr. 2 er at du har lånt over evne og satset på evigvarende lave renter og ditto høye lønnsøkninger.

Resultatet av en politikk som sender boligprisene i været er altså at de som har minst, tjener minst og ikke kan kjøpe en bolig, subsidierer de som kan.
Leietakeren betaler leien til en boligeier som slipper skatt på pengene. Leietakeren kan selvsagt også betale leie til en boligeier som må betale skatt på inntekten, og hva skjer da? At leietakeren betaler en sum der skatten er innkalkulert i leien. Dermed er det sannsynlig at leien man betaler til den som leier ut skattefritt også er iberegnet skatt, siden det er de profesjonelle utleierne som setter prisleiet. Man blir med andre ord straffet for ikke å være i den inntektsgruppen som kan eie. Det er dyrt å være fattig. Har du ikke råd til å eie, skal du sannelig beskattes for dette! Deler av media er av den oppfatning at jo større forskjeller det er mellom forskjellige inntektsgrupper, jo bedre er det. "Gladmelding" heter det da. Er de sadister? En bevisst sjikanering av lavtlønnede? Eller er journalistene så korttenkte og dumme at de ikke forstår sammenhengen?

Er du blant dem som lever sparsommelig, handler på salg og ikke tar opptil flere sydenturer i året? En av dem som har nedbetalt bil og en god slump med penger på sparekonto? Ja da er du i en annen gruppe som blir straffet. Du skattelegges for inntektsrenter og formuesbeskattes for hele det innestående beløpet. Du straffes for at du skaffer bankene kapital de kan sette i omløp. Kanskje du burde sette pengene dine i eiendom isteden. For hver mill som står i eiendom så verdsettes den til ca 200.000,- på ligningen. Du frarøver bankene muligheten for at sparekapitalen din kan settes i omløp og dette bør etter myndighetenes synspunkt belønnes, rikelig. Du skaffer deg leieinntekter på boligen, venter på prisstigningen, leier ut din andre bolig flytter inn i den nye et års tid og selger med skattefri fortjeneste. Det er det minste du bør ha etter alt det harde arbeidet du har lagt til grunn med å bli favorisert skattemessig. Du er tross alt rik, og dette bør andre straffes for. I hvert fall de som ligger i lavtinntektssjiktet. Du håper boligprisene aldri slutter å stige så du kan fortsette å sko deg på de som har minst. For deg er økning i boligprisene en gladmelding.

Media og de rødgrønne håper for din skyld at færre og færre kan gå deg i næringen slik at det blir flere og flere som du og noen få andre kan berike dere på. Noe annet ville være et sykdomstegn, en krise i boligmarkedet. Det er godt dere har Dreyer og media til å refse bankene for ikke å låne ut nok til de ubemidlede. Jeg forventer å se en glisende Dreyer fortelle at boligprisene har steget fra mai til juni, slik at inntektskravet for å kjøpe bolig økes ytterligere. Jeg forventer at E24 og andre medier presenterer dette som en gladmelding.

Hva gleder vel hjertet mer enn å høre om barnefamilier med lav inntekt, høy husleie og liten plass? Hva gleder vel mer enn å høre at flere og flere barn lever i fattigdom? Dette er resultatet av skyhøye boligpriser - og vel verd en haug "glameldinger".

En tupp i ræva til de som fortjener det
fra
Orakel

THE BEST WAY TO ROB A BANK IS TO OWN ONE

Det siste halvannet året har vi vært vitne til en nærmest uendelig rekke av såkalte redningspakker; for en stor del rene bailouts av udugelige finansakrobater. At regninga har stort sett havner hos mannen i gata, har ikke forhindret pressens nesten unisone hyllest.

Bailout er bra for økonomien, og det som er bra for økonomien, er bra for landet - og dermed for deg!

Gjennomgangsmelodien er at man skal betale ut pakkene så å si uten spørsmål, og for all del beholde nåværende ledelse. Eventuelle innstramminger i reguleringen får man ta i ettertid. Om noensinne....

Det spørs om dette er så lurt. Så lenge skadevolderne sitter trygt i sine posisjoner; det være seg i sentralbanker, finansforetak og regjeringer, vil det neppe skje substansielle endringer. Udugelige, evt. korrupte/bedragerske ledere som blir sittende, vil fjerne alle spor, og kunnskapen som kunne vært benyttet til å skape effektiv regulering, blir borte for alltid.

Mens skadevolderne beriker seg på fellesskapets bekostning...

Nok en gang...

Det er knapt 20 år siden forrige bankkrise her til lands, men lenge nok til at den stort sett er gått i glemmeboka. USA hadde dengang sin egen krise, den såkalte Savings & Loan Crisis der hundrevis av ”sparebanker” gikk dukken.
Mannen som ble satt til å rydde opp, het William K. Black. Basert på egne erfaringer, har han gitt ut boka The Best Way to Rob a Bank is to Own One: How Corporate Executives and Politicians Looted the S&L Industry.

Nedenunder blir han intervjuet av ikke ukjente Bill Moyers. Intervjuet fant sted 3. april i år, og er et rystende vitnesbyrd om svindel, udugelighet og korrupsjon.

Black hevder at storbankene drev bevisst svindel fra dag en, og hva er vel da bedre enn å ”eie” de viktigste folkevalgte? En annen sak er at storbankene har hatt en fri flyt av ledere mellom Regjering og bankeliten, og at sistnevnte derfor i praksis har avgjort sine egne bailouts - hvilket hindrer enhver framtidig etterforskning.

Om noen skulle være i tvil: Under Obama fortsetter uvesenet med uforminsket styrke...

BILL MOYERS: Welcome to the Journal.
For months now, revelations of the wholesale greed and blatant transgressions of Wall Street have reminded us that "The Best Way to Rob a Bank Is to Own One." In fact, the man you're about to meet wrote a book with just that title. It was based upon his experience as a tough regulator during one of the darkest chapters in our financial history: the savings and loan scandal in the late 1980s.
WILLIAM K. BLACK: These numbers as large as they are, vastly understate the problem of fraud.
BILL MOYERS: Bill Black was in New York this week for a conference at the John Jay College of Criminal Justice where scholars and journalists gathered to ask the question, "How do they get away with it?" Well, no one has asked that question more often than Bill Black.
The former Director of the Institute for Fraud Prevention now teaches Economics and Law at the University of Missouri, Kansas City. During the savings and loan crisis, it was Black who accused then-house speaker Jim Wright and five US Senators, including John Glenn and John McCain, of doing favors for the S&L's in exchange for contributions and other perks. The senators got off with a slap on the wrist, but so enraged was one of those bankers, Charles Keating — after whom the senate's so-called "Keating Five" were named — he sent a memo that read, in part, "get Black — kill him dead." Metaphorically, of course. Of course.
Now Black is focused on an even greater scandal, and he spares no one — not even the President he worked hard to elect, Barack Obama. But his main targets are the Wall Street barons, heirs of an earlier generation whose scandalous rip-offs of wealth back in the 1930s earned them comparison to Al Capone and the mob, and the nickname "banksters."
Bill Black, welcome to the Journal.
WILLIAM K. BLACK: Thank you.
BILL MOYERS: I was taken with your candor at the conference here in New York to hear you say that this crisis we're going through, this economic and financial meltdown is driven by fraud. What's your definition of fraud?
WILLIAM K. BLACK: Fraud is deceit. And the essence of fraud is, "I create trust in you, and then I betray that trust, and get you to give me something of value." And as a result, there's no more effective acid against trust than fraud, especially fraud by top elites, and that's what we have.
BILL MOYERS: In your book, you make it clear that calculated dishonesty by people in charge is at the heart of most large corporate failures and scandals, including, of course, the S&L, but is that true? Is that what you're saying here, that it was in the boardrooms and the CEO offices where this fraud began?
WILLIAM K. BLACK: Absolutely.
BILL MOYERS: How did they do it? What do you mean?
WILLIAM K. BLACK: Well, the way that you do it is to make really bad loans, because they pay better. Then you grow extremely rapidly, in other words, you're a Ponzi-like scheme. And the third thing you do is we call it leverage. That just means borrowing a lot of money, and the combination creates a situation where you have guaranteed record profits in the early years. That makes you rich, through the bonuses that modern executive compensation has produced. It also makes it inevitable that there's going to be a disaster down the road.
BILL MOYERS: So you're suggesting, saying that CEOs of some of these banks and mortgage firms in order to increase their own personal income, deliberately set out to make bad loans?
WILLIAM K. BLACK: Yes.
BILL MOYERS: How do they get away with it? I mean, what about their own checks and balances in the company? What about their accounting divisions?
WILLIAM K. BLACK: All of those checks and balances report to the CEO, so if the CEO goes bad, all of the checks and balances are easily overcome. And the art form is not simply to defeat those internal controls, but to suborn them, to turn them into your greatest allies. And the bonus programs are exactly how you do that.
BILL MOYERS: If I wanted to go looking for the parties to this, with a good bird dog, where would you send me?
WILLIAM K. BLACK: Well, that's exactly what hasn't happened. We haven't looked, all right? The Bush Administration essentially got rid of regulation, so if nobody was looking, you were able to do this with impunity and that's exactly what happened. Where would you look? You'd look at the specialty lenders. The lenders that did almost all of their work in the sub-prime and what's called Alt-A, liars' loans.
BILL MOYERS: Yeah. Liars' loans--
WILLIAM K. BLACK: Liars' loans.
BILL MOYERS: Why did they call them liars' loans?
WILLIAM K. BLACK: Because they were liars' loans.
BILL MOYERS: And they knew it?
WILLIAM K. BLACK: They knew it. They knew that they were frauds.
WILLIAM K. BLACK: Liars' loans mean that we don't check. You tell us what your income is. You tell us what your job is. You tell us what your assets are, and we agree to believe you. We won't check on any of those things. And by the way, you get a better deal if you inflate your income and your job history and your assets.
BILL MOYERS: You think they really said that to borrowers?
WILLIAM K. BLACK: We know that they said that to borrowers. In fact, they were also called, in the trade, ninja loans.
BILL MOYERS: Ninja?
WILLIAM K. BLACK: Yeah, because no income verification, no job verification, no asset verification.
BILL MOYERS: You're talking about significant American companies.
WILLIAM K. BLACK: Huge! One company produced as many losses as the entire Savings and Loan debacle.
BILL MOYERS: Which company?
WILLIAM K. BLACK: IndyMac specialized in making liars' loans. In 2006 alone, it sold $80 billion dollars of liars' loans to other companies. $80 billion.
BILL MOYERS: And was this happening exclusively in this sub-prime mortgage business?
WILLIAM K. BLACK: No, and that's a big part of the story as well. Even prime loans began to have non-verification. Even Ronald Reagan, you know, said, "Trust, but verify." They just gutted the verification process. We know that will produce enormous fraud, under economic theory, criminology theory, and two thousand years of life experience.
BILL MOYERS: Is it possible that these complex instruments were deliberately created so swindlers could exploit them?
WILLIAM K. BLACK: Oh, absolutely. This stuff, the exotic stuff that you're talking about was created out of things like liars' loans, that were known to be extraordinarily bad. And now it was getting triple-A ratings. Now a triple-A rating is supposed to mean there is zero credit risk. So you take something that not only has significant, it has crushing risk. That's why it's toxic. And you create this fiction that it has zero risk. That itself, of course, is a fraudulent exercise. And again, there was nobody looking, during the Bush years. So finally, only a year ago, we started to have a Congressional investigation of some of these rating agencies, and it's scandalous what came out. What we know now is that the rating agencies never looked at a single loan file. When they finally did look, after the markets had completely collapsed, they found, and I'm quoting Fitch, the smallest of the rating agencies, "the results were disconcerting, in that there was the appearance of fraud in nearly every file we examined."
BILL MOYERS: So if your assumption is correct, your evidence is sound, the bank, the lending company, created a fraud. And the ratings agency that is supposed to test the value of these assets knowingly entered into the fraud. Both parties are committing fraud by intention.
WILLIAM K. BLACK: Right, and the investment banker that — we call it pooling — puts together these bad mortgages, these liars' loans, and creates the toxic waste of these derivatives. All of them do that. And then they sell it to the world and the world just thinks because it has a triple-A rating it must actually be safe. Well, instead, there are 60 and 80 percent losses on these things, because of course they, in reality, are toxic waste.
BILL MOYERS: You're describing what Bernie Madoff did to a limited number of people. But you're saying it's systemic, a systemic Ponzi scheme.
WILLIAM K. BLACK: Oh, Bernie was a piker. He doesn't even get into the front ranks of a Ponzi scheme...
BILL MOYERS: But you're saying our system became a Ponzi scheme.
WILLIAM K. BLACK: Our system...
BILL MOYERS: Our financial system...
WILLIAM K. BLACK: Became a Ponzi scheme. Everybody was buying a pig in the poke. But they were buying a pig in the poke with a pretty pink ribbon, and the pink ribbon said, "Triple-A."
BILL MOYERS: Is there a law against liars' loans?
WILLIAM K. BLACK: Not directly, but there, of course, many laws against fraud, and liars' loans are fraudulent.
BILL MOYERS: Because...
WILLIAM K. BLACK: Because they're not going to be repaid and because they had false representations. They involve deceit, which is the essence of fraud.
BILL MOYERS: Why is it so hard to prosecute? Why hasn't anyone been brought to justice over this?
WILLIAM K. BLACK: Because they didn't even begin to investigate the major lenders until the market had actually collapsed, which is completely contrary to what we did successfully in the Savings and Loan crisis, right? Even while the institutions were reporting they were the most profitable savings and loan in America, we knew they were frauds. And we were moving to close them down. Here, the Justice Department, even though it very appropriately warned, in 2004, that there was an epidemic...
BILL MOYERS: Who did?
WILLIAM K. BLACK: The FBI publicly warned, in September 2004 that there was an epidemic of mortgage fraud, that if it was allowed to continue it would produce a crisis at least as large as the Savings and Loan debacle. And that they were going to make sure that they didn't let that happen. So what goes wrong? After 9/11, the attacks, the Justice Department transfers 500 white-collar specialists in the FBI to national terrorism. Well, we can all understand that. But then, the Bush administration refused to replace the missing 500 agents. So even today, again, as you say, this crisis is 1000 times worse, perhaps, certainly 100 times worse, than the Savings and Loan crisis. There are one-fifth as many FBI agents as worked the Savings and Loan crisis.
BILL MOYERS: You talk about the Bush administration. Of course, there's that famous photograph of some of the regulators in 2003, who come to a press conference with a chainsaw suggesting that they're going to slash, cut business loose from regulation, right?
WILLIAM K. BLACK: Well, they succeeded. And in that picture, by the way, the other — three of the other guys with pruning shears are the...
BILL MOYERS: That's right.
WILLIAM K. BLACK: They're the trade representatives. They're the lobbyists for the bankers. And everybody's grinning. The government's working together with the industry to destroy regulation. Well, we now know what happens when you destroy regulation. You get the biggest financial calamity of anybody under the age of 80.
BILL MOYERS: But I can point you to statements by Larry Summers, who was then Bill Clinton's Secretary of the Treasury, or the other Clinton Secretary of the Treasury, Rubin. I can point you to suspects in both parties, right?
WILLIAM K. BLACK: There were two really big things, under the Clinton administration. One, they got rid of the law that came out of the real-world disasters of the Great Depression. We learned a lot of things in the Great Depression. And one is we had to separate what's called commercial banking from investment banking. That's the Glass-Steagall law. But we thought we were much smarter, supposedly. So we got rid of that law, and that was bipartisan. And the other thing is we passed a law, because there was a very good regulator, Brooksley Born, that everybody should know about and probably doesn't. She tried to do the right thing to regulate one of these exotic derivatives that you're talking about. We call them C.D.F.S. And Summers, Rubin, and Phil Gramm came together to say not only will we block this particular regulation. We will pass a law that says you can't regulate. And it's this type of derivative that is most involved in the AIG scandal. AIG all by itself, cost the same as the entire Savings and Loan debacle.
BILL MOYERS: What did AIG contribute? What did they do wrong?
WILLIAM K. BLACK: They made bad loans. Their type of loan was to sell a guarantee, right? And they charged a lot of fees up front. So, they booked a lot of income. Paid enormous bonuses. The bonuses we're thinking about now, they're much smaller than these bonuses that were also the product of accounting fraud. And they got very, very rich. But, of course, then they had guaranteed this toxic waste. These liars' loans. Well, we've just gone through why those toxic waste, those liars' loans, are going to have enormous losses. And so, you have to pay the guarantee on those enormous losses. And you go bankrupt. Except that you don't in the modern world, because you've come to the United States, and the taxpayers play the fool. Under Secretary Geithner and under Secretary Paulson before him... we took $5 billion dollars, for example, in U.S. taxpayer money. And sent it to a huge Swiss Bank called UBS. At the same time that that bank was defrauding the taxpayers of America. And we were bringing a criminal case against them. We eventually get them to pay a $780 million fine, but wait, we gave them $5 billion. So, the taxpayers of America paid the fine of a Swiss Bank. And why are we bailing out somebody who that is defrauding us?
BILL MOYERS: And why...
WILLIAM K. BLACK: How mad is this?
BILL MOYERS: What is your explanation for why the bankers who created this mess are still calling the shots?
WILLIAM K. BLACK: Well, that, especially after what's just happened at G.M., that's... it's scandalous.
BILL MOYERS: Why are they firing the president of G.M. and not firing the head of all these banks that are involved?
WILLIAM K. BLACK: There are two reasons. One, they're much closer to the bankers. These are people from the banking industry. And they have a lot more sympathy. In fact, they're outright hostile to autoworkers, as you can see. They want to bash all of their contracts. But when they get to banking, they say, ‘contracts, sacred.' But the other element of your question is we don't want to change the bankers, because if we do, if we put honest people in, who didn't cause the problem, their first job would be to find the scope of the problem. And that would destroy the cover up.
BILL MOYERS: The cover up?
WILLIAM K. BLACK: Sure. The cover up.
BILL MOYERS: That's a serious charge.
WILLIAM K. BLACK: Of course.
BILL MOYERS: Who's covering up?
WILLIAM K. BLACK: Geithner is charging, is covering up. Just like Paulson did before him. Geithner is publicly saying that it's going to take $2 trillion — a trillion is a thousand billion — $2 trillion taxpayer dollars to deal with this problem. But they're allowing all the banks to report that they're not only solvent, but fully capitalized. Both statements can't be true. It can't be that they need $2 trillion, because they have masses losses, and that they're fine.
These are all people who have failed. Paulson failed, Geithner failed. They were all promoted because they failed, not because...
BILL MOYERS: What do you mean?
WILLIAM K. BLACK: Well, Geithner has, was one of our nation's top regulators, during the entire subprime scandal, that I just described. He took absolutely no effective action. He gave no warning. He did nothing in response to the FBI warning that there was an epidemic of fraud. All this pig in the poke stuff happened under him. So, in his phrase about legacy assets. Well he's a failed legacy regulator.
BILL MOYERS: But he denies that he was a regulator. Let me show you some of his testimony before Congress. Take a look at this.
TIMOTHY GEITHNER:I've never been a regulator, for better or worse. And I think you're right to say that we have to be very skeptical that regulation can solve all of these problems. We have parts of our system that are overwhelmed by regulation.
Overwhelmed by regulation! It wasn't the absence of regulation that was the problem, it was despite the presence of regulation you've got huge risks that build up.
WILLIAM K. BLACK: Well, he may be right that he never regulated, but his job was to regulate. That was his mission statement.
BILL MOYERS: As?
WILLIAM K. BLACK: As president of the Federal Reserve Bank of New York, which is responsible for regulating most of the largest bank holding companies in America. And he's completely wrong that we had too much regulation in some of these areas. I mean, he gives no details, obviously. But that's just plain wrong.
BILL MOYERS: How is this happening? I mean why is it happening?
WILLIAM K. BLACK: Until you get the facts, it's harder to blow all this up. And, of course, the entire strategy is to keep people from getting the facts.
BILL MOYERS: What facts?
WILLIAM K. BLACK: The facts about how bad the condition of the banks is. So, as long as I keep the old CEO who caused the problems, is he going to go vigorously around finding the problems? Finding the frauds?
BILL MOYERS: You--
WILLIAM K. BLACK: Taking away people's bonuses?
BILL MOYERS: To hear you say this is unusual because you supported Barack Obama, during the campaign. But you're seeming disillusioned now.
WILLIAM K. BLACK: Well, certainly in the financial sphere, I am. I think, first, the policies are substantively bad. Second, I think they completely lack integrity. Third, they violate the rule of law. This is being done just like Secretary Paulson did it. In violation of the law. We adopted a law after the Savings and Loan crisis, called the Prompt Corrective Action Law. And it requires them to close these institutions. And they're refusing to obey the law.
BILL MOYERS: In other words, they could have closed these banks without nationalizing them?
WILLIAM K. BLACK: Well, you do a receivership. No one -- Ronald Reagan did receiverships. Nobody called it nationalization.
BILL MOYERS: And that's a law?
WILLIAM K. BLACK: That's the law.
BILL MOYERS: So, Paulson could have done this? Geithner could do this?
WILLIAM K. BLACK: Not could. Was mandated--
BILL MOYERS: By the law.
WILLIAM K. BLACK: By the law.
BILL MOYERS: This law, you're talking about.
WILLIAM K. BLACK: Yes.
BILL MOYERS: What the reason they give for not doing it?
WILLIAM K. BLACK: They ignore it. And nobody calls them on it.
BILL MOYERS: Well, where's Congress? Where's the press? Where--
WILLIAM K. BLACK: Well, where's the Pecora investigation?
BILL MOYERS: The what?
WILLIAM K. BLACK: The Pecora investigation. The Great Depression, we said, "Hey, we have to learn the facts. What caused this disaster, so that we can take steps, like pass the Glass-Steagall law, that will prevent future disasters?" Where's our investigation?
What would happen if after a plane crashes, we said, "Oh, we don't want to look in the past. We want to be forward looking. Many people might have been, you know, we don't want to pass blame. No. We have a nonpartisan, skilled inquiry. We spend lots of money on, get really bright people. And we find out, to the best of our ability, what caused every single major plane crash in America. And because of that, aviation has an extraordinarily good safety record. We ought to follow the same policies in the financial sphere. We have to find out what caused the disasters, or we will keep reliving them. And here, we've got a double tragedy. It isn't just that we are failing to learn from the mistakes of the past. We're failing to learn from the successes of the past.
BILL MOYERS: What do you mean?
WILLIAM K. BLACK: In the Savings and Loan debacle, we developed excellent ways for dealing with the frauds, and for dealing with the failed institutions. And for 15 years after the Savings and Loan crisis, didn't matter which party was in power, the U.S. Treasury Secretary would fly over to Tokyo and tell the Japanese, "You ought to do things the way we did in the Savings and Loan crisis, because it worked really well. Instead you're covering up the bank losses, because you know, you say you need confidence. And so, we have to lie to the people to create confidence. And it doesn't work. You will cause your recession to continue and continue." And the Japanese call it the lost decade. That was the result. So, now we get in trouble, and what do we do? We adopt the Japanese approach of lying about the assets. And you know what? It's working just as well as it did in Japan.
BILL MOYERS: Yeah. Are you saying that Timothy Geithner, the Secretary of the Treasury, and others in the administration, with the banks, are engaged in a cover up to keep us from knowing what went wrong?
WILLIAM K. BLACK: Absolutely.
BILL MOYERS: You are.
WILLIAM K. BLACK: Absolutely, because they are scared to death. All right? They're scared to death of a collapse. They're afraid that if they admit the truth, that many of the large banks are insolvent. They think Americans are a bunch of cowards, and that we'll run screaming to the exits. And we won't rely on deposit insurance. And, by the way, you can rely on deposit insurance. And it's foolishness. All right? Now, it may be worse than that. You can impute more cynical motives. But I think they are sincerely just panicked about, "We just can't let the big banks fail." That's wrong.
BILL MOYERS: But what might happen, at this point, if in fact they keep from us the true health of the banks?
WILLIAM K. BLACK: Well, then the banks will, as they did in Japan, either stay enormously weak, or Treasury will be forced to increasingly absurd giveaways of taxpayer money. We've seen how horrific AIG -- and remember, they kept secrets from everyone.
BILL MOYERS: A.I.G. did?
WILLIAM K. BLACK: What we're doing with -- no, Treasury and both administrations. The Bush administration and now the Obama administration kept secret from us what was being done with AIG. AIG was being used secretly to bail out favored banks like UBS and like Goldman Sachs. Secretary Paulson's firm, that he had come from being CEO. It got the largest amount of money. $12.9 billion. And they didn't want us to know that. And it was only Congressional pressure, and not Congressional pressure, by the way, on Geithner, but Congressional pressure on AIG.
Where Congress said, "We will not give you a single penny more unless we know who received the money." And, you know, when he was Treasury Secretary, Paulson created a recommendation group to tell Treasury what they ought to do with AIG. And he put Goldman Sachs on it.
BILL MOYERS: Even though Goldman Sachs had a big vested stake.
WILLIAM K. BLACK: Massive stake. And even though he had just been CEO of Goldman Sachs before becoming Treasury Secretary. Now, in most stages in American history, that would be a scandal of such proportions that he wouldn't be allowed in civilized society.
BILL MOYERS: Yeah, like a conflict of interest, it seems.
WILLIAM K. BLACK: Massive conflict of interests.
BILL MOYERS: So, how did he get away with it?
WILLIAM K. BLACK: I don't know whether we've lost our capability of outrage. Or whether the cover up has been so successful that people just don't have the facts to react to it.
BILL MOYERS: Who's going to get the facts?
WILLIAM K. BLACK: We need some chairmen or chairwomen--
BILL MOYERS: In Congress.
WILLIAM K. BLACK: --in Congress, to hold the necessary hearings. And we can blast this out. But if you leave the failed CEOs in place, it isn't just that they're terrible business people, though they are. It isn't just that they lack integrity, though they do. Because they were engaged in these frauds. But they're not going to disclose the truth about the assets.
BILL MOYERS: And we have to know that, in order to know what?
WILLIAM K. BLACK: To know everything. To know who committed the frauds. Whose bonuses we should recover. How much the assets are worth. How much they should be sold for. Is the bank insolvent, such that we should resolve it in this way? It's the predicate, right? You need to know the facts to make intelligent decisions. And they're deliberately leaving in place the people that caused the problem, because they don't want the facts. And this is not new. The Reagan Administration's central priority, at all times, during the Savings and Loan crisis, was covering up the losses.
BILL MOYERS: So, you're saying that people in power, political power, and financial power, act in concert when their own behinds are in the ringer, right?
WILLIAM K. BLACK: That's right. And it's particularly a crisis that brings this out, because then the class of the banker says, "You've got to keep the information away from the public or everything will collapse. If they understand how bad it is, they'll run for the exits."
BILL MOYERS: Yeah, and this week in New York, at this conference, you described this as more than a financial crisis. You called it a moral crisis.
WILLIAM K. BLACK: Yes.
BILL MOYERS: Why?
WILLIAM K. BLACK: Because it is a fundamental lack of integrity. But also because, if you look back at crises, an economist who is also a presidential appointee, as a regulator in the Savings and Loan industry, right here in New York, Larry White, wrote a book about the Savings and Loan crisis. And he said, you know, one of the most interesting questions is why so few people engaged in fraud? Because objectively, you could have gotten away with it. But only about ten percent of the CEOs, engaged in fraud. So, 90 percent of them were restrained by ethics and integrity. So, far more than law or by F.B.I. agents, it's our integrity that often prevents the greatest abuses. And what we had in this crisis, instead of the Savings and Loan, is the most elite institutions in America engaging or facilitating fraud.
BILL MOYERS: This wound that you say has been inflicted on American life. The loss of worker's income. And security and pensions and future happened, because of the misconduct of a relatively few, very well-heeled people, in very well-decorated corporate suites, right?
WILLIAM K. BLACK: Right.
BILL MOYERS: It was relatively a handful of people.
WILLIAM K. BLACK: And their ideologies, which swept away regulation. So, in the example, regulation means that cheaters don't prosper. So, instead of being bad for capitalism, it's what saves capitalism. "Honest purveyors prosper" is what we want. And you need regulation and law enforcement to be able to do this. The tragedy of this crisis is it didn't need to happen at all.
BILL MOYERS: When you wake in the middle of the night, thinking about your work, what do you make of that? What do you tell yourself?
WILLIAM K. BLACK: There's a saying that we took great comfort in. It's actually by the Dutch, who were fighting this impossible war for independence against what was then the most powerful nation in the world, Spain. And their motto was, "It is not necessary to hope in order to persevere."
Now, going forward, get rid of the people that have caused the problems. That's a pretty straightforward thing, as well. Why would we keep CEOs and CFOs and other senior officers, that caused the problems? That's facially nuts. That's our current system.
So stop that current system. We're hiding the losses, instead of trying to find out the real losses. Stop that, because you need good information to make good decisions, right? Follow what works instead of what's failed. Start appointing people who have records of success, instead of records of failure. That would be another nice place to start. There are lots of things we can do. Even today, as late as it is. Even though they've had a terrible start to the administration. They could change, and they could change within weeks. And by the way, the folks who are the better regulators, they paid their taxes. So, you can get them through the vetting process a lot quicker.
BILL MOYERS: William Black, thank you very much for being with me on the Journal.
WILLIAM K. BLACK: Thank you so much.

Vi sier takk til Moyers og Black.

Her hjemme må vi foreløpig nøye oss med Kjell Inge Røkke. Når levestandarden hans trues, er han aldri mer enn telefon unna nye milliarder fra skattebetalerne. Noen fordeler må man jo ha av å være oligark - og AP-medlem med bekjentskaper til topps i parti og faagforening. Dessuten har mannen en genial personalpolitikk som sikrer avdankede, men ikke altfor skarpe politikere fete jobber og styreverv innen konsernet.

Vi tillater oss å betvile at man noen gang kommer til bunns i denne saken, like lite som man finner ut hva som egentlig foregikk mellom Statsministeren og DnB NOR-Bjerke i oktober.

Det er dette vi kaller demokrati.

Mvh
Buffett


Resultatet av pollen Bør Oljefondet granskes?
endte med 87 % (381 stemmer) for og 12% (53 stemmer) mot gransking.